A long long way from home

The HTC Desire HD is at least FASTER than the old iPhone, but I still have a few grievances with it…

More to come later!

Ever had a machine on a very locked down network where the network admins will not give you access to RedHat network for installing and updating packages with yum? If so, it sucks to be you. But do not despair, SSH to the rescue!

First, make sure you have an available http/https proxy. Setting up one of those is beyond the scope of this little reminder-to-self, so JFGI. Then, connect to the remote host with this command:

ssh -R 8080:<Adress to proxy server>:<proxy server port> root@remotehost

Then, on remotehost, make sure /etc/sysconfig/rhn/up2date contains the following (if your proxy needs authentication you will need additional configuration, that file is properly documented so just dive into it.):

# grep -e enableProxy= -e httpProxy= /etc/sysconfig/rhn/up2date
enableProxy=1
httpProxy=localhost:8080

Now you can run yum to your hearts content.

Borteseier denne gongen altså. Hæ, snakkar vi om fotball? Nei, dette er landskampen i ebok. Der svenskane er åleine på banen medan nordmennene sit i garderoben og sutrer over at bøkene deira ikkje får momsfritak medan dei så langt eg kan forstå går i same fella som musikkbransjen – i frustrasjon over at norspråkleg materiale ikkje er tilgjengeleg blir det konsumert musikk på engelsk¹, lest bøker på engelsk² og dessuten lasta ned ulovleg i stor stil. Folk får vanen at norske ebøker ikkje finnest og går til andre kjelder for å få tilfredsstilt leselysta si. Dette kan umogleg vere

I går såg eg ei bok av Jan Guillou som eg hadde lyst på i hylla på Coop. Pocketbok, og til ein svært overkommeleg pris – “Den indre fiende”³ kom ut i 2007 og går for tida på billegsal. Likevel likar eg ikkje å kjøpe bøker som er laga av daud vegetasjon, for det første har eg nettopp flytta og har bore nok tunge kassar med denslags opp på loftet, for det andre er det så utruleg upraktisk å måtte dra rundt på ein diger klump av ei bok når eg har ein suveren eboklesar i iPhonen min. Så eg droppa det kjøpet, og byrja leite etter “den indre fiende” som ebok.

Noko som ikkje er så lett. Den norske bokbransjen ser ut til å sitte på gjerdet og håpe at politikarane gjer om på vedtaket om at det er moms på ebøker, det einaste som møter meg på bokkilden.no er “Så snart e-bøker lanseres i Norge vil du finne komplett utvalg tilgjengelige norske e-bøker her på bokkilden.no! Foreløpig er dette kun en beta-side, med informasjon om e-bøker”. Svært nyttig. Lydbøker derimot er visstnok fritekne for meirverdiavgift dersom boka har vore utgjeven på papir frå før, så eg kan sjølvsagt vere einig med bokbransjen i at det burde vere fritak for meirverdiavgift òg for ebøker. Men det hjalp meg lite akkurat der og då, eg nektar å kjøpe bøker i anna enn DRM-fritt digital format.

Så kva no? Amazon hadde heller ikkje “Den indre fiende” som ebok. Men kva om eg sjekker dei svenske nettbokhandlane etter originaltittelen..? Å lese svensk er ikkje noko problem, så eg prøvde meg på Adlibris. Og bingo! Der var “Fienden inom oss” som ebok. Og ikkje nok med det, Adlibris har bøkene sine i DRM-fri epub også! Då kan eg lese boka på Macen, Linux-pøsen og viktigast: På iPhonen min med Stanza. Og for ein pris, 45,- svenske kroner inkludert meirverdiavgift. Merkeleg nok stoppar ikkje momsen svenskane frå å selje ebøker slik det gjer i Noreg.

Uansett, svanskane vann landskapen etter å ha scora desse poenga:

1. Dei tilbyr faktisk ebøker på morsmålet deira.
2. Prisen på ikkje heilt nye bøker er heilt overkomeleg.
3. Dei sel bøkene i DRM-fritt format (rett nok med vatnmerke, men det er OK)

Eirik Newth har nok også meir enn eitt poeng når han skriv at “Dette handler om økonomi og forretningsstrategi” på bloggen hans – må innrømme at sett i lys av at svenskane klarer selge svenske ebøker med moms så ser det veldig ut som om den norske bokbransjen berre brukar mangelen på momsfritak som eit påskót for å kunne halde fram den gamle forretningsmodellen sin. For norsk litteratur si skuld håpar eg dei ombestemmer seg snart.

1. spotify [↩]
2. ebøker frå Amazon [↩]
3. Originaltittel: Fienden inom oss [↩]

No er det ei ny sak i media om ein arbeidsgjevar som har lest eposten til ein tilsett og fått bot for det. Eg blir like overraska kvar gong desse sakene kjem opp. Som ordinær arbeidstakar sjølv har eg problemer med å forstå kvifor det skal vere ulovleg for arbeidsgjevar å lese dei tilsette sin arbeidsepost så lenge epost er eit så vitalt arbeidsverkty som det er. Det aller meste av min kommunikasjon på jobb går i alle fall på mail, og dersom eg skulle bli sjuk skjer det fort at saker stopper opp, og då er det veldig praktisk at kollegene mine kan gå inn og sjekke i epostarkivet mitt kva status er og kva som har skjedd eller har blitt avtalt. Eg har sjølv åpna opp for at sjefen min og dei av kollegene som driv med dei same tinga som meg og difor har bruk for å kunne finne oppdatert informasjon om det eg driv med får lov til å lese eposten min.

Eit av argumenta for å nekte arbeidsgjevar å lese epost er at det er “personlig epost”. Vel. Dersom ein vil ha personleg epost der ein er heilt sikker på at sjefen ikkje les eposten din hverken lovlig eller ulovlig så skaffer du deg ei epostadresse UTANFOR jobben sitt epostsystem – hos gmail eller liknande. Så kan ein bruke denne adressa til å utveksle sladder om sjefen og nakenbileta frå siste sydenferie. Heller enn å forby sjefen tilgang til den tilsette sin epost burde dei påby arbeidsgjevar å gje den tilsette assistanse til å komme i gang med ei gratis epost-teneste for personlige ting og så gjere det klart at jobb-eposten kan bli lest nårsomhelst av kvensomhelst.

Eg trur at med litt sterkare fokus på at jobb-mailen din faktisk ikkje er din personlige epost så vil vi unngå så mange problemer rundt dette. Det er lov å håpe..

Two days ago I picked up a brand new MacBook Pro 15-inch with a Intel core i7 CPU from my local hardware pusher. I have to admit it’s a DAMN fast machine, especially after fitting it with a Corsair SSD disk. However, it has one major grievance in my opinion – the button-less multitouch trackpad. My old 2007 model MBP has a physical button located below the trackpad, and I have gotten accustomed to resting my right hand thumb there when using the trackpad.

The new multitouch trackpad does not come with a physical button, but it can detect “idle” fingers on the trackpad so when resting my thumb I can still use the trackpad as if the thumb was not in contact with the pad. Most of the time. If I am to move my thumb only the slightest – which I typically do when I try to tap-to-click with my index finger – it will start interpreting my movements as multitouch gestures and very diffrent things than I intended will start to happen. Most annoying.

After searching for a software solution to disable the lover one third of the trackpad I got pissed of and typed “I hate the macbook multitouch trackpad” and guess what, I am not the only one. First hit in the result list is Kustaa Nyholms site over at sparetimelabs.com, which on his Multitouch page explains why he hates the trackpad and what he did to fool it into behaving properly. I have to admit, It’s a sexy solution

Now my thumb rests nicely on a piece of former DVD case, and my erranous click rate has gone down to zero. It even looks good, although I will try to get some thinner double sided tape and do a better job with my scissors to get it perfect. Thanks Kusti!

EDIT: Oh well, I had to give up the DIY button, after some time it started misbehaving again. Could be that the double sided tape wasn’t really useful for this particular application..